Mandag 16. juli 2007 var det lettskyet og allerede småvarmt sånn i ni-tida. Jeg hadde elegant slått andreslaget i bekken, og sto lett fraværende ved treet for å droppe. Fraværende fordi hodet var fylt av uroen for en veldig god venn som kjempet for sitt eget og datterens liv. Da – rett under treet – kom SMS'en som feide skyene av himmelen, forsterket fuglesangen og gjorde droppen til den minibagatellen den egentlig er: Alt vel! Etter ei hel natt og et dramatisk keisersnitt var mor og datter vel i havn på livets side.
 

Aldri har bakken opp niende vært lettere å gå – og ved låvebrua møtte jeg Cindy. Hun så på meg med sitt gode, varme blikk og lurte på hva det var. "Du stråler jo!" sa hun. Historien ble fortalt, og Cindy delte gleden med meg, og foreslo der og da at vi skulle oppkalle treet etter jenta – Alvhild.

Så Alvhilds tre står der som et symbol for gleden over nytt liv, men også som et godt minne om Cindys omtanke og varme som så mange av oss fikk del i. Alvhilds tre er et symbol på livets spennvidde: Fra fødselens store under og glede, til forgjengeligheten og det uventede. Alvhild og Cindy, den ene på lykkelig vei inn i livet – den andre som et godt minne om de virkelige verdiene i tilværelsen.
 

Så når det går skeis ved bekken der ned på åttende, så ta en kikk bort på Alvhilds tre – så hører du sikkert en trillende barnelatter eller får et glimt av Cindys lune smil. Da er det ikke så farlig med den droppen, og Nierbakkene i livet blir litt lettere å gå – med eller uten golfbag.

 

Haavard Nordlie.